Jeg befant meg kl 09:50 i dag utenfor polet på Oslo City. For førstegang var jeg for tidlig ute :) Oppgaven var å handle vin til de fantastiske referentene vi hadde på Årsmøtet og mens jeg sto der kom en aldrene herremann bort og spurte etter kl. For en eller annen grunn slo det en eim av neglelakkfjerner fra han og det var tydelig at han ventet på åpne dører inn til polet selv.

Det slo meg plutselig at det sikkert er ufattelig mange som han, som hver dag står opp tidlig og kaver seg ned til nærmeste monopol for å få dagens medisin, det som gjør det verdt å stå opp i det hele tatt!

Jeg sier det slo meg for, selv om jeg anser meg selv som en omsorgsperson med stort hjerte om mye omtanke for andre, så innså jeg plutselig at det ikke gjelder alle mennesker i verden. Jeg tenker ikke så mye på de. Har jeg ikke nok å tenke på med kjæresten min, jobben min, familien min? Hvordan skal jeg kunne hjelpe de andre? De som fryser hver natt? de som sulter? de som ikke har noe annet valg enn å selge kroppen sin til grådige nordmenn?

Jeg tjener 10 000 kr i mnd, har en husleie på halvparten og etter tlf er betalt og månedskortet kjøpt sitter jeg ikke igjen med all verden. Jeg er medlem av både amnesty og røde kors men hva får jeg igjen for de 500 kr de trekker meg egentlig? Jeg ser ingen forandring rundt meg og jeg tror jeg begynner å bli blind mot det! Jeg tror jeg begynner å bli nummen. Nummen av alle tiggerne, nummen av alle de narkomane, nummen av de husløse..jeg ser det ikke lengre!

 

Det vil si jeg det ikke lengre, for jeg ser det nå. For når jeg hadde funnet mine flasker vin i dag og bevegde meg mot kassen var det allerede 12 mennesker i kø foran meg. Menn, damer, unge og gamle og det til tross for av vi bare var 2 stk som ventet, 3 min tidligere. Og det gikk for det meste i små vodka flasker, du vet sånne som passer i vesken eller en større lomme i jakken din. Det ble tydelig at det ikke bare var meg og den opplagte alkoholikeren som trengte polets dråper kl 10 en onsdag morgen. Det var i dette øyeblikket jeg innså hvor lite jeg egentlig tenkte på andre eller fremmede da for å si det mer direkte. Jeg undret da på hvor mange som går rundt og har det tøft, med alkohol, rus, familie eller livet i seg selv! Jeg unret og over om det det var NOEN som tenkte på de? Om de har familie som bryr seg, venner som har prøvd alt for å holde de på skinnene?

 

Jeg mener, hva har du gjort for en fremmed i det siste?

 

Jeg merker dette blir en lang dag, med mye selvransaking, men det er jo sunt :)

 

 

DAGENS LEKSE: Hjelp en fremmed, så godt du kan :)

 

 

 

 

Bildet er ikke fra i dag. Det er lånt av db.no :)  

Tips oss hvis dette innlegget er upassende